Når en sitter i skogen nå i vårtiden og nyter dagen ved ei tørrfuru i en myrkant farer tankene avsted. Skogen lettes endelig for tunge byrder, og snøen i furukronene må gi tapt for plussgrader og solskinn. Det rasler og knekker overalt. Den første varme vinden stryker over kinnene og fuglene kvitrer og ler. Å sitte slik noen timer på et reinsdyrskinn og bare lytte er uvurderlig. Mot den blå himmelen to hvite striper og et rutefly, der sitter folk i hui og hast med stresskofferter og tidspress. Jeg er også en del av dèt- men ikke i dag! To striper, ett rutefly, med et er det vekk. Så glad jeg er her - og ikke der.
